Metall

Kjeler, kar og øser fra ca. år null har blitt funnet i garver og boplasser i Norge. Dette er ting som antaglig ble produsert i andre land.  Kjelemestere kom til i slutten av 1200-tallet, videre kom kobbersmeder og kjelepinkere. Dette var et stort og viktig fag som produserte nødvendige bruksgjenstander.

Utover på 1800-tallet endret faget seg mer i retning bygghåndverk, med takrenner, beslag og så videre som de viktigste produktene. Yrkesnavnet har også endret seg til å bli blikkenslager.

En duojár lager samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som redskaper, brukskunst og kunsthåndverk.

Duodji/duodje/duedtie er samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som omfatter tilvirking av redskaper, brukskunst (atnuduodji) og kunsthåndverk (dáidaduodji). Samene har lang tradisjon i duodji, og faget har en sentral og viktig plass i samisk kultur og samfunnsliv. Duodjifaget bygger på en urgammel tradisjon. Erfaring, kompetanse og kunnskaper er formidlet videre gjennom generasjoner.

Duodji er i dag et eget fag i skolen, men tradisjonene og kunnskapen lever fortsatt blant duodjiutøvere som er opplært på den tradisjonelle måten gjennom daglig arbeid med duodjiproduksjon i oppveksten.

 Sámi duodji -merket  er en garanti for at dette produktet er laget etter samiske håndverkstradisjoner. Det finnes flere spesialiseringer innenfor duodjifaget: Horn & bein, Skinn & lær, metall, Tekstil, og Tre.

Landsorganisasjonen Sámiid Duodji er en landsomfattende organisasjon hvor formålet er å fremme duodjiutøverenes interesser økonomisk, faglig, sosialt og kulturelt. På nettsiden deres vil en finne dyktige duodji makere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

Forgylling utføres ved å legge bladgull, slagmetall eller bladsølv på en klebrig gullgrunn. Ekte bladgull er blad av valset gull som er så tynne at de smuldrer ved berøring av fingrene. Forgylleren bruker en spesiell pensel for å flytte gullet over til området som skal forgylles.

Forgylling kan brukes både ute og inne, men slagmetall, som er en rimeligere legering, tåler ikke værpåvirkning og kan bare anvendes innendørs. Tre, metaller, stein og gips kan forgylles. Planlegging av arbeidet skjer i tett samarbeid med kunder, og yrkesgrupper som interiørarkitekter, møbeldesignere og kunstnere.

 Faget har fantes i middelalderen som Pentular. Faget har sitt utgangspunkt i billedhugger og malerfaget. Mellom 1998 og 2008 var det to beståtte svenneprøver i forgyllerfaget i Norge.

Gjørtleren lager eller restaurerer gjenstander i messing og bronse. En gjørtler (metallstøper) støper og restaurerer messing- og bronsegjenstander.

Støpeprosessen starter ved å lage avtrykk eller modell av en gjenstand i en støpeform med sand. Metallet varmes opp til en temperatur på over 1000 grader før det fylles i støpeformene. Når metallet er avkjølt, tas den støpte gjenstanden ut av formen og overflødig metall som er festet til gjenstanden slipes bort.

Restaurering av lysekroner fra kirker, kopiering av kulturhistorisk viktige objekter eller reparasjon av interiørartikler for privatpersoner er eksempler på arbeidsoppgaver for en gjørtler. Gjørtleren støper også nye produkter i form av enkeltgjenstander eller i små serier.

Faget har aldri vært veldig stort i Norge, navnet på faget kommer fra det tyske ordet gürtler som var en håndverker som støpte spenner til belter. Det ser ut som faget i en periode hadde sitt tyngdpunkt i Gudbrandsdalen på slutten av 1700-tallet. Men også i de store byene har vi hatt aktive gjørtlere

Gravøren lager inngraveringer på ulike typer gjenstander. En gravør graverer dekor og inskripsjoner på ulike varer. Gravøren kan også lage former og maler for masseproduksjon av stål-, sølv- og gullprodukter.

Gravørfaget omfatter to hovedretninger; sølvgravøren og stålgravøren.

Sølvgravøren bruker tegninger og håndverktøy til å lage inngraveringer på gjenstander i sølv, gull eller stål. Typisk er inskripsjoner på barnekrus, dåpstallerkener, pokaler, bestikk og ringer. I tillegg til skriftinngravering kan gravøren utforme motiver på metallgjenstander etter kundenes ønsker.

Stålgravøren jobber også med gravering på ulike gjenstander, men arbeidet omfatter i tillegg relieffgravering av stanser og former. Stansene og formene brukes til masseproduksjon av ulike produkter og stempler for bruk i banker, postvesen og andre bedrifter. I tillegg til håndverktøy, bruker stålgravøren maskiner til metallarbeid, kalt gravørmaskiner.

Hovslageren er flink med hest og arbeider med å sko hester. Hovslageren kald- eller varmsmir hesteskoen. De har også kunnskaper om hestens anatomi og om sykdommer i bein og hov. Hovslageren bruker i dag mest fabrikkproduserte hestesko i ulike materialer, men må kunne smi for å gjøre gode tilpasninger og smi passende beslag. 

I forbindelse med funnet av Gokstad og Osebergskipet ble det funnet isbrodder til bruk på hestehover. Flere ulike typer hestesko er kjent fra mellomalder. Men først på slutten av mellomalderen kom de kraftigere hesteskoene slik vi kjenner dem i dag. 

Norges Hovslagerforening ble stiftet i 1993 og har siden den gang arbeidet aktivt for hovslagerfaget. Hestevelferd og betydningen av riktig og god hovpleie har hele tiden vært sentralt i foreningens arbeid.

På nettsiden deres vil en finne dyktige hovslagere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

Fram til  Linus Yale i 1844 fant opp den moderne låsen fantes det enormt mange ulike patenter både i tre og metall. Hengsler og låser har vert viktig som pryd og statussymbol.

Støpning av ulike metaller skal ha startet for 5000 år siden. I Norge har vi hatt støpejernproduksjon fra slutten av 1500-tallet.

Støpejerns ovnene ble produsert allerede fra midt på 1600-tallet. Tremodellene var blant annet grunnlaget for støpning av ovnsplater.

Norsk Instrumentmakerforening ble stiftet i 2016 som en interesseforening for instrumentmakere. Deres medlemmer har sine verksteder spredt over hele landet.

På nettsiden deres vil en finne dyktige instrumentmakere som kan lage nye instrumenter, eller reparere/vedlikeholde et instrument du holder kjært.

Sjøfolk har til alle tider hatt en ønske om å vite hvor de er og hvordan farvannet ser ut. Man tok tidlig i bruk enkle redskaper, som f.eks. loddet, for å sjekke dybden. Det var først på 13 – 1400-tallet at det begynte å skje en større forandring da magnetkompass og timeglass ble tatt i bruk i Europa. De enkle og grovere instrumentene ble erstattet med finere instrumenter som gjorde at sjøfolkene selv ikke kunne lage sine hjelpemidler. Man hadde derfor behov for instrumentmakere som kunne jobbe nøyaktig og systematisk. 

At man kunne måle vinkelen mellom horisonten og sola når sola stod på det høyeste, for derved å finne hvilken breddegrad man befant seg på, var lenge kjent. Vinkelmålingsinstrumentene utviklet seg fra astrolab og korsstav til oktant og sekstant. Finjustert treverk og messing ble byttet ut med små tannhjul, elfenben, ibenholt  og fint metall for å markere presise streker for grader og minutter. Presisjonsnivået økte og gjorde navigasjonen enklere og instrumentlagingen avhengig av fagfolk. Ekkoloddet kom i bruk i Norge på 1930-tallet og etter hvert forsvant loddsnora ut av bruk. I samme tidsrom kom gyrokompasset på banen, og på skip tok dette etter hvert helt over for magnetkompasset. I dag er det satelittnavigasjon som gjelder, men også disse instrumentene bygger på den gamle kunnskapen.

Instrumentmakernes oppgaver har alltid vært å lage, kontrollere, justere og korrigere den til enhver tid gjeldende flora av nautiske og gjerne også optiske instrumenter.

Smeden smir verktøy, beslag og bruks- og kunstgjenstander i stål. Smeden bruker ulike teknikker og metoder som skjæring, smiing, sveisings, herding, filing og overflatebehandling. Smeden har god materialkunnskap om ulike ståltyper.

I dag er det kun små smier i Norge, og håndverkerne må gjerne være allsidige for å kunne leve av yrket. Smeder er etterspurte i forbindelse med rehabilitering og restaurering innen bygningsvern og fartøyvern. En del smeder spesialiserer seg som bygningssmed, eggsmed eller kunstsmed.  

Norsk Smedforening ble stiftet i 2002 og er den første formelle organiseringen av smeder i landet på om lag 50 år. Foreningen er åpen for alle med interesse for smiing, enten det gjelder kniv-, verktøy- eller kunstnerisk arbeid.

En filigranssølvsmed (tidligere kalt filigransarbeider) lager bunadsølv slik som søljer, beltespenner, knapper og halsringer. I tillegg lager filigranssølvsmeden smykker, armbånd og ørepynt. Flere teknikker blir benyttet for å omforme sølvtråd og sølvkorn til ulike mønstre, ofte loddet på en tilpasset sølvplate. Reparasjoner og restaureringer av filigransarbeider er også en del av arbeidet.

Sølvsmeden, eller korpussølvsmeden, lager alt fra lysestaker, fat, alterkalker og kanner til sølvbestikk og smykker. En sølvsmed tar utgangspunkt i tegninger og sølvplater i fremstillingen og bruker en ambolt og hammer til å hamre metallet i ønsket form. 

Mesteparten av sølvbestikket som produseres i dag fremstilles ved hjelp av maskiner, men blir etterbehandlet manuelt. Sølvsmeder kan jobbe tradisjonelt eller i kunstnerisk arbeid. Sølv kan kombineres med andre metaller, steiner, tre, lær og lignende. 

En urmaker reparerer og vedlikeholder alt fra små urverk til store klokker. Urmakeren jobber både med mekaniske urverk og elektroniske ur. I tillegg er det eldre ur som trenger reparasjon eller restaurering. Mange urmakere har urmakerforretning med tilhørende service, mens en del driver urmakerverksted og får oppdrag fra forretninger og privatkunder. 

Som urmaker er det viktig at du har god kjennskap til verktøy, materialer og forskjellige urverk. Urmakeren veileder og hjelper kunder ved valg av ur og vurderer for eksempel om en reparasjon vil lønne seg. Som urmaker er det mulig å spesialisere seg innen ulike grener, som for eksempel armbåndsur, gamle ur, store ur, tårnur og lignende.