Maling

Fargetrapp steg for steg.
Merk først av 5 X 30 cm.
Smør malingsfjerner på hele feltet.
La det svelle litt.
Skrap av med en buet skalpell.
La det stå igjen ca 1 cm.
Påfør et nytt lag.
Gjør det samme en gang til.
Dette gjentas til du er nede på treverket.
Det nederste laget er sansynligvis en grunning.
Ikke bruk for sterk malingsfjerner.
Greit å ha kontroll for å få av et lag om gangen.
Rengjør trappen med white- spirit.
Dette vil da fortelle deg fargehistorikken.

Kalkmaling er mineralsk og puster. Den egner seg godt utvendig og innvendig på kalkpuss eller en kc-puss med høyt innslag av kalk. Kalken gir et matt og fint fargebilde. Kalkpussen må stå tre til fire uker.

Du starter med å lage kalkvann. Kulekalk og vann 1:10. Rør godt ut la stå med lokk i 2 dager. Det klare vannet på toppen er kalkvann. Det skal påføres et strøk først med en stor god pensel i flere retninger. Malingen lager du med fem deler vann og en del kule kalk som må stå med lokk i to dager. Når klar røres den ut og malingen er klar. Påføres vått i vått fem til seks strøk. Toppstrøk med kalkvann. Ved bruk av fargepigmenter, husk at de også må være kalkekte.

Komposisjonsmaling er den alminnelige betegnelse for vannfarger av forskjellige slag. Komposisjonsmaling er som regel en emulsjonsmaling der bindemidlet består av rugmelsklister, vitrol, kasein, kalk, vannglass, harpiks, linolje, tran, sildelake og liknende. I Sverige kaller man det slamfarger og man kjenner den best som Falurød, og har sitt utspring fra Falugruvene og har blitt et kjennetegn i hele Sverige som den” røda stugan”. Den Falurøde fargen er kjent tilbake fra 1500 tallet . “Kronor”- regnskapene viser at det ble produsert rødfarge i Norge allerede på 1500 tallet, som et biprodukt ved svovelframstillingen.

I begynnelsen var det storborgerne og embetsmennene som malte sine hus fordi prisen på malerarbeide var relativt høye. På grunn av lett tilgjengelighet og lave priser på røde pigmenter i Sverige spredde det seg fort og det ble tidlig vanlig å male sin “stuga” rød. Det ser vi resultatet av i dag da det fortsatt er veldig vanlig å holde på den tradisjonen. Når man reiser rundt på bygda i Sverige ser man hele samfunn med “røda stugur”. Dette har spredd seg også til landsbygda i Finland, og i Norge finner vi det særlig i grensestrøkene rundt Røros og noe sydover og nordover derfra. Det er her vi også finner utgangspunktet til “Rørosrød”, som man regner med stammer fra falurød og muligens noe i fra avfalsstoffene fra gruvedrifta på Røros.

Man fant tidlig ut at den røde fargen hadde gode konserverende egenskaper. I Sverige var den røde fargen så utbredt at man i perioder prøvde å forby den med lov, men det viste seg at andre farger holdt dårligere og ble lett vasket av veggen. Dette tyder på at det var komposisjonsmalinger man snakket om. Senere når man lagde fargene i linolje og tranolje holdt nok malingen bedre uavhengig av hvilken farge man valgte.

Lakkens historie går langt tilbake og vi kan se at balsamerte mumier har blitt påført en form for lakk. Da er vi ca. 2000 år før vår tidsregning. Vi snakker da om japanske og kinesisk lakkunst. Det var gjerne små gjenstander som rikt dekorerte skrin og mindre møbler. Italienske cremonas fiolinlakk til dagens industrielle lakker. 

Lakk er en oppløsning av bindemidlet i et organisk løsemiddel.
Indianlakk er basert på skjellakk harpiksaktig etter lakk-skjoldlusen (coccuslacca) det er hunnen sine egg som kapsles inn og larvene utvikler seg i harpiksen. Hun går i oppløsning og forvandles til en vakker rød farge. Skjellakken løses opp i etanol.
Den brukes ennå i dag til høypolert arbeide når en skal ha gedigen finish på edle tresorter. Den brukes også til andre formål som politur og fernisser, segllakk, hatteferniss, kalosjelakk, hårspray, negllakk.

Basisen for de fleste lakker er planteoljer. Vi hører om harsknet olivenolje som blir påført en flate for deretter å bli polert med en blanding med sprit. Vi hører om hvor viktig  og betydningsfull lakken var til fiolinene og stradivariusene for å fremme den riktige klangen. Fram til i dag hører vi om hvordan man koker linolje og andre oljer sammen med ulike kopaler og harpikser. Selve kokingen er ikke hemmelig, men blandingen av kopale og hapikser vil ingen snakke om. Oljen kan kokes i inntil 5 døgn. Den påføre i 30 til 40 syltynne lag som tørkes av. Gjenstandene kan da henge ute og tørke i flere dager. Når vi ser hvor holdbart dette er forstår vi at det ligger mye kunnskap bak. 

Fra slutten av 1800 tallet startet man større virksomhet med ulike lakk kokerier. Men basisen i materialene var mye den samme. Kinesisk treolje ble ofte brukt for å fremme tørken og øke slitestyrken (det er tungolje som er utvunnet fra nøtter på treet tung). I nyere tid har vi utviklet ulike alkydoljer som også er en blanding av planteoljer, syrer og alkoholer som blir kokt opp i høye temraturer. Nå er kopalene og harpiksene kjemisk fremstilt. Bakdelen med disse lakkene er at de trengte mye løsemidler og er blitt erstattet av vannløselige plastprodukter. 

På kjøretøyer ble lakkene ofte tilsatt blyprodukter for å hindre rust. Vi hører også om at man påførte linolje som ble brent fast. Når det gjelder polering ble det ofte brukt planteoljer (som carnuba) og alkoholer i bestemte forhold. Aske var også vanlig. Polerte med puter av finer stoffer som f.eksempel silke. Harsk olivenolje som ikke kunne brukes til mat går igjen.

Limfarger av animalsk dyrelim, benlim eller hudlim.

Vi starter framstillingen av limfargen. Bløter ut pulverfargen vi trenger i vann. Ca. 1 kg til en liter ferdig limfarge. Utbløtes i 0,5 liter vann. Kan gjerne stå natten over. Røres godt. Det tørre limet helles i kaldt vann ca. litt over 0,5 liter. Den skal fylle halve vannmengden. Svelle noen timer. Denne varmes i vannbad. Må ikke koke. Man tar så 5/6 deler av pigmentpastaen i et spann. Så 5/6 deler av det varme limet. Rører godt. Konsistensen skal være som rømme. Gjør et prøve- oppstrøk. Smitter den må man tilsette litt mere lim. Påføres best med en limfargeutstryker. Vått i vått.

Gir en fantastisk vakker matt farge med stor dybde. Passer til sugende underlag som malerpapp, finpuss, høvlet eller ru panel. Kun til innvendig bruk. Ikke vaskbar. Kan også lages tilsvarende med celluloselim. Hudlim er å anbefale.

Linoljen utvinnes av frøene, enten ved kaldpressing eller ved kokning. Pressing er den mest anvendte, fordi kakene som blir igjen kan anvendes som for til dyr. Pressingen kan utføres bare ved mekanisk trykk ved alminnelig temperatur, man får da den såkalte kaldpressede linolje, som er lysere og mer lettflytende enn den varmpressede oljen. Den kaldpressede oljen er å betrakte som en ren luksusartikkel, og den varmpressende er derfor da også den mest brukte. Før pressingen knuses og males frøene på valsekvern, melet røres om og varmes i direkte vanndamp. Den støpes så i former og presses under trykk. Etter pressingen er oljen uklar og må lagres til klaring i en to ukers tid.

Linoljens viktigste egenskap som  bindemiddel i maling er at den er tørrende. Den er den viktigste blant de tørrede oljene som benyttes i produksjon av maling. Linoljen har vært i bruk til utvendig maling siden 1700-tallet. Den ble vanlig i samband med at man begynte å kle tømmerhus med trepanel. På 1800 tallet ble det mer utbredd og fram til 1950-tallet kom den til å dominere behandlingen av trehus. I en kortere  periode har den vært dårlig ansett, men er nå på vei tilbake og brukes mer og mer.

Linoljen har gode egenskaper og trekker seg godt inn i underlaget, dette bevirker at pigmentene ligger i overflaten og danner et offersikt som gradvis nedbrytes, utvaskes og vitres. Den kan godt friskes opp igjen ved å påføre en linoljeferniss etter behov, eller når flaten er blitt nedbrutt. Det er viktig å ikke male for ofte da malingen må få anledning til å nedbrytes og at det ikke må dannes for tykke lag noe som lett kan gi for tykk film og for tett overflate slik at det oppstår blærer i filmen. All  linoljemaling skal påføres i tynnest mulige lag og arbeides godt inn i underlaget, det er derfor viktig at man har en pensel i god naturbust som holder godt på malingen.

Kaldpresset linolje er lys, lettflytende og har svakere lukt enn den varmpressede. Innenfor bygningsmaling anvendes den til både mørke og lyse linoljefarger. Varmpresset linolje er mørkere og inneholder mer forurensninger, lukter sterkere  og gulner mer enn den kaldpressede. Varmpresset linolje anvendes til framstilling av kokt linolje, sparkelfarge og linoleumsframstilling. Den kan erstatte den kaldpressete der kravet til lyshet ikke er så stort. 

Ekstrahert linolje der frøene males opp, presses og fylles i beholdere med løsningsmiddel som presses i gjennom, løsningsmiddelet gjenvinnes ved destillasjonen. Denne linoljen er ikke så interessant ettersom den inneholder mye avfallsprodukter, den kan absolutt ikke anvendes til kunstnerbruk. Det meste av den importerte linoljen i dag er ekstrahert, og har en lav pris og en mørk farge.

I denne sammenhengen tenker vi først og fremst på skjellakkpolering, men hos møbelsnekkeren har det tradisjonelt også benyttet andre overflatebehandlinger. Lakk er et gammelt produkt, det er kjent at dette ble brukt i gamle Egypt allerede 2000-år f. Kr.  Både neglelakk og møbellakk. I Møbelsammenheng har skjellakk fra India vert svert viktig, dette er den klassiske møbelfinisjen vi kjenner fra gamle flotte møbler. Lakken blir utvunnet av et harpikslignende stoff som blir utskilt av lakkskjoldlusen «Coccus lacca» på det indiske treet «Ficus lacca». I Frankrike begynte tok de i bruk denne lakken utover på 16-1700-tallet og den blir i dag ofte referert til som fransk skjellakk-politur. Utover på 1800-tallet ble dette meget populært i Norge og var dominerende på finere møbler fram til celluloselakken kom inn på markedet i begynnelsen av 1900-tallet.

Frihåndsdekor:

Frihåndsdekoren kom opprinnelig fra bymiljøene. På 1600 tallet var rankedekor kombinert med figurframstillinger og draperiimitasjoner det vanlige. Dyktige malere fanget tidlig på 1700 tallet opp deler av denne dekoren og utviklet det vi i dag kaller rosemaling.

Sjablong og strekdekor:

Det er en tynn plate eller folie hvor mønsteret er skåret ut. Man overfører mønster og farge på underlaget. Det kan være ulike farger og mønstre i dekoren. Man kan lage en omramming med strekdekor. Eller dra i sammen ulike sjablonger. Sjablonger kan være formet som en enkel bord eller som en tapet. Ble brukt som hoveddekor på 1730 – 1770. På 1820 og utover ble den godt utviklet med flere farger og en fullkommen imitasjon av tapet. Fra 1860 og ut på 1900 tallet ble den kombinert med ådring og marmorering. Påføres med en egnet sjablongpensel som er tett og litt stiv. Det ble blandet i kritt for å få rene avslutninger.

Marmorering:

Marmorering er dekorativ maling som etterligner steinsorter. Den ble først introdusert gjennom kirkekunsten. I løpet av 1600 tallet ble formspråk og teknikk mere utviklet. På denne tiden ble rankedekoren og marmorering mere vanlig i bolighus. Etter hvert ble fargene mere dempet og marmoreringen mere naturalistisk. Under klassessismen 1780-1835 hadde marmoreringen sin narurlige plass. Et av husets viktigste rom var inngangsrommet, gangen,trappegangen eller hallen ble ofte marmorert. 

Lasering:

Lasering er en maleteknikk der en lite dekkende maling legges oppå en annen slik at underlaget er synlig. Samspillet mellom underlaget og lasuren gjør effekten. Viktig å prøve seg fram. Viktig å lage nok til hele jobben. Husk å røre ofte så fargenyansen blir mest mulig lik. 

Ådring:

Ådring er en maleteknikk som man ved ulike pigmenter, bindemidler og maleverktøy etterligner en tresort. Det kan kalles en avansert form for lassering. De eldste eksemplene finner vi på kirkebygg fra føste del av 1600 tallet. Med rokokkoen ble det mere vanlig i bolighusene. Mahogni etterligninger  var dominerende. Senere ble flammebjørk og eik dominerende. Med nogotikken og sveitserstilen ble det også mer vanlig utendørs. Da funksjonlasismen kom i 1920 årene ble det helt stopp. I begynnelsen av 1990 årene har det blomstret litt opp igjen.

Hvis en ser bort fra emaljeskilt og en del trykte glass- og metallskilt, var de fleste skilt før i tiden handmalte og handlaga. Det gjalt seg reklameskilt, vindusskilt, firmaskilt, bilreklame, eller salgsplakater. Denne typen handverk er på vei bort, men der finnes fortsatt noen som driver med dette. Den gamle måten å fremstille skilt på hadde fordeler som lett kan overses i dagens moderne effektivitetssamfunn.

De gamle skiltmalerne tok nok utgangspunkt i tillærte standardfonter, men de gjorde gjerne personlige uttrykk på disse fontene, og ofte utviklet de til og med sine egne fonter. Og en skiltmaler, uansett hvor dyktig han var, malte aldri akkurat den samme r’en to ganger. Det som ofte gir liv og karakter til et skilt er bruken av dekorative elementer, som skyggelegginger, striper, linjer, slynger og ikoniske figurer. Her hadde de gamle skiltmalerne ubegrenset mengde å ta av, rammen var kun egen kreativitet. Skiltmaleren kunne blande sine egne farger, og derav også velge fritt i et ubrenset spekter av farger. Utformingen kunne i større grad tilpasses det aktuelle bruksstedet og formålet, fordi skiltmaleren aldri var hemma av eksisterende maler og innbygde mønster.

I Norge har skiltmaling aldri vært et eget fag, men en spesialitet innenfor malerfaget. På 1930-tallet ble det drøftet om en skulle skille ut dette faget som eget fag, men det ble altså kun med tanken.

Etter tjæremila er ferdig brent legges tønnen i hell slik at lågen skal skille seg fra tjæren, det bores hull nederst og låggen tappes av til det kommer tjære. Det er to typer låg, brunlåg  og svartlåg. Brunlågen kan b rukes som røyksyre, for eksempel til fisk, men det vanligste var at den ble brukt til barking av tauverk. Tjære er et ypperlig imregneringsmiddel for hus og båter. Tretjære er et stoff som ikke er helsefarlig. I fra gammelt av hører vi om at de brukte tjæra som medisin. God tjære var viktig og det var ikke tilfeldigheter for når man tappet. Det het det seg at den første tapningen skulle brukes til båten, den neste var til medisin, mens resten var til å smøre på husene.

Som medisin ble den brukt til å legge utenpå sår. For eksempel på dyrene - Hadde et dyr skadet seg smøret man på et lag tjære på såret og det leget seg. Hører også at gamle snekkere hadde på tjæretape på sår, da var man sikker på at det ikke gikk betennelse i det. Ser man på vegger som er tjærebredde fra gammelt av vil man ikke finne soppvekster på disse. Dette er vel den eldste og beste måten å behandle et trepanel på.

Tjæren kan tynnes ut med tran, linolje og terpentin eller rett og slett varmes opp i vannbad til ca. 80 grader. Den vil da bli lett og fin å stryke. Koker du tjæra får du bekk som også er godt egnet som impregneringsmiddel. Tjæren kan også tilsettes farger hvis man ønsker det, tjæren må da kokes opp og fargepulveret tilsettes   under opprøring. Det har vist seg at tjæren holder dårlig på fargen men du kan oppnå en veldig fin patina. Blander du tjære med linolje eller tranolje i et vist forhold får du tjærebeis, som igjen kan tilsettes en fargepasta av for eksempel oppbløttet tørrfargepulver i en del av oljen.

Under tradisjonsmaler Erlend Mæhlum sin studietur langs Helgelandskysten var det naturlig å legge turen ut til Myken, som er et fiskevær ytterst ute. Hadde på forhånd snakket med Bjørn Skauge som fortalte om husene som var malt med tranolje. På Myken regnet en brosmelever for å være den beste til maling. Brosmelever er feitere og dessuten billigere enn torskelever, men torskelever var også vanlig i bruk.

Ellers var det vanlig langs hele kysten å lage tran til maling av samfengt torske- og brosmelever, gjerne med noe seilever og ev lever av lyr. Tran laget av bare seilever var regnet som dårlig til maling. Til uthusmaling kunne det også bli brukt sildolje. Tran ble produsert i flere kvaliteter. Beskrivelsen nedenfor gjelder bruk av lyse, eller rå-tran, som  ble fløytt av levertønner etter hvert som trana i løpet av noen uker/måneder skiller seg fra levra med vanlig utetempratur. Men det ble også laget tranmaling av de tre typer tran som ble utvunnet ved damping av lever, såkalt lysebreing (bre lyse = smelte lever): tran (medesintran) , brunblank tran og den simpleste, bruntrana. 

Enkelte mener forøvrig at betegnelsen “lyse” bare gjelder tran som er dampet eller lysbredd. Ordet lyse har trolig sammenheng med at tran tidligere ble brukt som lampeolje. Tran lukter ikke så ille som mange tror, og en venner seg fort til den. Det vanligste argumentet ellers mot tranmaling, er at det ikke går an å male over den med annen maling. Men hvorfor male over god maling med noe som er dårligere og dyrere? Tørketiden er ganske lang, men kan reduseres betraktelig ved bruk av tørrestoff, sikkativ, som fås i fargehandelen.