Naturstein

Anleggsgartneren «nomaden blant gartnere». Faget kom til som en nødvendig spesialisering innenfor gartnerfaget som etter hvert hadde blitt for stort og omfattende som et fag alene. Denne utviklingen settes i sammenheng med alminneliggjøring av hager i villastrøk og ikke minst utviklingen mot offentlige hageanlegg. Så vidt vi vet er den første selvstendige organiseringen av anleggsgartnere Oslo gartnerforening sin anleggsgruppe som ble dannet i 1918, dette varte bare noen få år. Men i 1928 ble Norsk hagearkitekt og anleggsgartnerlag dannet. Virkelig avklarte linjer for anleggsgartnerfaget kom på plass når anleggslinjen ved Statens gartnerskole i Oslo ble opprettet i 1917.

Benkedriveren tar ut råstoff fra helleberget, kløyver og klipper skifer eller skanter heller. På Munkeliv kloster skal det ha lagt helletak i 1350. På Håkonshallen i Bergen var det helletak da den brant i 1429. Men det er først utpå 1800-tallet at helletaket blir et mer vanlig tak. Etter hvert begynte den store skiferindustrien med store skiferbrudd. Skifertak er veldig solide og varige tak.

For 4500-års siden drev egypterne allerede med pyramidebygging, for 2700-år siden bygde grekerne sine utsøkte templer i stein. Steinhuggerfaget er meget gammelt og Romerne utnyttet dette materialet og steinbyggerkunsten i et enormt omfang.

I Norge videreførte vi disse fagtradisjonene etter hvert som kristningen tok fart. Selv om den europeiske normen for kirkebygg var steinbygninger bygde vi brorparten av våre kirker i tre. Men ifølge sagaene ble de første steinkirkene i Norge bygd på 1100-tallet. Domkirken i Trondheim representer vel det ypperste av slik middelalders steinbyggerkunst i Norge.

Mye senere i historien ble rallaren kjent for sin muring lang vei og jernbane med hugget stein.  Vi har også en del offentlige bygninger fra tidlig 1900-med hugget stein som viser et høyt håndverksnivå. Steinhuggerne produserer ikke bare bygningselementer men også monumenter og annet.

I dag er det et viktig fagmiljø for steinhuggere på Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider som holder et særs høyt faglig nivå, men det finnes også noen enkeltbedrifter og familiebedrifter med lange tradisjoner i faget.

et er berre om murar av naturstein vi kjenner til at omgrepet tørrmur vert brukt. I ein tørrmur er ikkje steinen sett eller lagd i noko slags form for mørtel. Det er måten steinane er plasserte på i muren, som avgjer at muren får stabilitet og styrke.

Samtidig som det er viktig at kvar stein blir lagd på rett måte, er det også den ferdige, heilskaplege muren som er garantien for at kvar einskild stein ligg stødig og sikkert. Vi kan seia – litt filosofisk – at kvar del er viktig for heilskapen og at heilskapen er viktig for kvar del.

Grunnprinsippet ved tørrmuring er å få til vektfordeling. Dei gamle murarane sa gjerne «legg éin stein på to, og to på éin». Det er dette som bli kalla å leggja steinane i «band» eller i «forband». På den måten utnyttar ein tyngdekrafta slik at alle steinane i muren – ideelt sett – er påverka av, blir haldne fast av, kvarandre. Det er det same prinsippet som vert utnytta når ein murar med teglstein, men med naturstein må ein gjerne arbeida litt meir kreativt og gjennomtenkt viss ein skal få til å laga mange gode band i muren, når ein har å gjera med stein i mange ulike former og storleikar. Det er også viktig å etablera gode bindingar (band) innover i murverket, oftast kalla «tverrband», på engelsk «throughstones».

Ein tørrmur kan ha berande funksjon, som i grunnmurar og andre fundament, han kan vera støttande, det vil seia til dømes halda jordmassar tilbake som i ein bakkemur, eller han kan gje livd og vern, som i le-murar, steingardar etc. Ut frå desse hovudfunksjonane kan ein sjå at tørrmura konstruksjonar kan ha eit uendeleg vidt bruksspekter, både i bygningar og i landskapsformande element (elvemurar, kisteveiter, kaiar, vegar, jernbaneanlegg, trapper, hellebruer, kvelvbruer etc.) . Særleg vil ein sjå stor variasjon i bruk av tørrmur i område med mykje stein og – historisk sett – lite vegetasjon, t.d. vestkysten av Noreg og Vesterhavsøyane.

Av hovudtypar tørrmura konstruksjonar kan nemnast støttemur (einsidig/enkeltvanga mur), kistemur (dobbeltvanga mur med eit sjikt av innfyll), utkraga murar (som i eldstader og vestnorske jordkjellarar), kvelvar (som i kvelvbruer, kjellartak, inngangar og vindauge i bygningar osb.). Ved elveforbygningar, kanalar og kisteveiter nyttar ein kjende hovudtypar mur, men slike anlegg vert likevel nemnde som ein eigen kategori her.  I slike anlegg vert ofte botnen lagd på ein spesiell måte, enten med ei form for «brulegging» eller med flate heller.

Utdanning i faget som tørrmurar skjer uformelt ved overføring av kunnskap frå person til person i eit arbeidsfellesskap. Faget er ikkje definert i Lov om fagopplæring og må reknast som eit tradisjonshandverk. I anleggsgartnarfaget er det lagt inn ein liten bolk muring med naturstein, men denne bolken dekkjer ikkje heile breidda av faget tørrmuring.

Sjølv om arbeid med leire- og kalkmørtel strengt vurdert ikkje er tørrmuring, som per definisjon er muring utan mørtel, har det ikkje vore uvanleg at tradisjonshandverkarar har kombinert desse fagområda. Særleg har det vore vanleg at ein tørrmurar har kunna nytta leiremørtel, t.d. ved muring av eldstader (gruer, peisar, smieavlar) eller der har vore eit krav om at kistemurar inn mot ein klimatisert sone (kjellarar, fjøs) skulle vera isolerte. Men sjølv om det vert nytta mørtel i «innmaten» i slike tilfelle, vert muren laga etter grunnprinsippa for tørrmur, dvs. med god ligg (kontakt) mot steinane i skiftet under, og med band og tverrband.

Hvor gammelt systemet med å bruke flate stein til tekking av tak egentlig er vet vi ikke. En kan tenke seg at dette må være en et innlysende tekkemateriale der slikt er tilgjengelig. I Norge har vi flere ulike varianter av dette. Det finnes tak på uthus med ubearbeida, flate stein som er lagt løst på taket, vel å merke på ganske slakk takhelling.

Rundt om kring ser vi at det har blitt brukt grove heller fra marka av skifrig bergart som tekking på uthusbygg, såkalte røysheller med lokalt opphav. Men noen steder har de hatt skifrig fjell med bedre kvalitet, som har gid bakgrunn for næringsdrift med uttak og salg av heller til taktekking. På Munkeliv Kloster skal det ha lagt helletak i 1350. På Håkonshallen i Bergen var det helletak da den brant i 1429. Men det er først utpå 1800-tallet at helletaket blir et mer vanlig tak.

Etter hvert begynte den store skiferindustrien med store skiferbrudd. Skifertak er veldig solide og varige tak som har preget norsk byggeskikk.