Tre

En bøkker produserer og restaurerer tønner og store fat i eik til vin og brennevin. Bøkkere lager også tønner i furu til fiskerinæringen, stamper til planer, badestamper og tønnemøbler. 

I dag er det få tønnefabrikker igjen, men nye nisjeprodukter i faget kan gi grunnlag for flere virksomheter. Bøkkere som produserer tønner til fiskeriene bruker i stor grad spesialmaskiner for å effektivisere arbeidsprosessene, men det er fortsatt mange arbeidsoppgaver som krever gode håndverkskunnskaper.

En trebåtbygger er en båtbygger som jobber med bygging eller reparasjoner av trebåter. Trebåter kan grupperes i fiske-, lyst- og veteranbåter. Trebåtbyggeren jobber med skrog, dekk, dekkshus, innredninger, rundholt og rigg. I Norge er det mange regionale båttyper og noen trebåtbyggere spesialiserer seg på tradisjonelle småbåter. Trebåtbyggere jobber hovedsakelig med tre, men kan også få i oppdrag å jobbe med komposittmaterialer eller metaller som stål og aluminium. 

Trebåtbyggere bruker tradisjonelle byggemetoder som klink- og kravellbygging, men kan også arbeide med nyere byggeteknikker som stripplanking eller kaldbaking. Trebåtbyggere er i dag en liten yrkesgruppe. Nye trebåter bygges i begrenset omfang, så de fleste jobber med renovering og restaurering. 

Forbundet Kysten ble stiftet i 1979 og er en demokratisk politisk uavhengig og livssynsnøytral organisasjon. Målet deres er - i samarbeid med andre kulturverninteresser - å styrke identiteten som kystfolk, ved blant annet å fremme bevaring og allmenn bruk av tradisjonelle fartøyer, bygninger, anlegg og kystmiljø forøvrig. Videre å drive opplysningsarbeid og øke den faglige standard i vedlikehold og sikkerhet ved bruken av fartøyer og anlegg.

På nettsiden deres vil en finne ut mer om det flotte arbeidet de gjør for å ta vare på tradisjonshåndverket og kystens kulturarv.

En duojár lager samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som redskaper, brukskunst og kunsthåndverk.

Duodji/duodje/duedtie er samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som omfatter tilvirking av redskaper, brukskunst (atnuduodji) og kunsthåndverk (dáidaduodji). Samene har lang tradisjon i duodji, og faget har en sentral og viktig plass i samisk kultur og samfunnsliv. Duodjifaget bygger på en urgammel tradisjon. Erfaring, kompetanse og kunnskaper er formidlet videre gjennom generasjoner.

Duodji er i dag et eget fag i skolen, men tradisjonene og kunnskapen lever fortsatt blant duodjiutøvere som er opplært på den tradisjonelle måten gjennom daglig arbeid med duodjiproduksjon i oppveksten.

Sámi duodji -merket  er en garanti for at dette produktet er laget etter samiske håndverkstradisjoner.

Det finnes flere spesialiseringer innenfor duodjifaget: Horn & bein, Skinn & lær, metall, Tekstil, og Tre.

Landsorganisasjonen Sámiid Duodji er en landsomfattende organisasjon hvor formålet er å fremme duodjiutøverenes interesser økonomisk, faglig, sosialt og kulturelt.

På nettsiden deres vil en finne dyktige duodji makere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

Skienes historie er lang, og dermed også skimakerens, menesket har brukt ski i lang tid, den eldste kjente skien er fra Russland og er 5000 år gammel. Helleristningen «bølamannen» i Trøndelag som er fra ca. 3 - 4000 år f. Kr. viser en person med enten ski eller truger på bena og med en lang stav i hånden. Den eldste skien funnet i Norge er ca. 5200 år gammel.

Fra Kongespeilet: «Men det må synast dei som eit større under, om det blir fortalt om dei menn som kan temje tre eller fjøler, slik at så snart som ein mann bind fjøler, sju eller ni alen lange, under føtene, så vinn han på fuglen i floget og dei snaraste mjåhundar i spranget, og reinen som spring ein gong til så snøgt som hjorten. For samene har ski også vært livsnødvendig fra førhistorisk tid. Den greske forfatteren Prokopios omtalte samene som skridfinner.

Vi har vel alle hørt om Sondre Norheim som med sine telemarkski regnes som den store pioneren i moderne skisport. Det må ha vert skimakere i de fleste bygder, noen lagde for salg andre bare til sine egne. Noen ble kalt storskimakere på bakgrunn av at de lagde spesielt gode ski. Etter hvert som skifabrikkene begynte med limte og også patenterte splittkeinski gikk bygdeskimakingen sterkt tilbake.

Truger har blitt brukt til å gå på snø like lenge som skiene og det finnes også helleristninger som illustrerer bruk av truger. Truger kunne også brukes på hester.

I Noreg har det historisk berre vore klare faglege skilje mellom ulike trehandverkarar i dei større byane som hadde handverkslaug. Elles kunne det vere flytande grenser mellom slike som til dømes tømrar, møbelsnikkar, trappesnikkar, båtbyggjar eller bøkkar. Same handverkar kunne byte mellom tømring, båtbygging og snikring ettersom det høvde med årstidene og etterspurnad for ulike typar arbeid. I samband med byggjing av hus, og til dels også båt, har ein behov for å høvle og rette kantar på lange bord. Det vanlegaste har vore å nytte ein eige arbeidsbenk til dette arbeidet, den såkalla skottbenken som også er kjend under namn som strykebenk, rettbenk, plogbenk og føybenk. Slikt arbeid kunne gjerast av tømrar, snikkar eller andre handverkarar. I byar som Bergen var det klare skilje mellom snikkar og tømrar og der kunne det verte usemje mellom desse lauga om kven som skulle ha einerett på å høvle golv og panel. Det vart etterkvart etablert eit eige handverkslaug for bordarbeidsmenn. Tømrarar og bordarbeidsmenn samarbeidde om å føre opp hus i Bergen.

Ein skottbenk er ein arbeidsbenk som brukast når ein med handhøvel skal rette kantar på bord, gjerne til pløgde golvbord. Benken har som regel to lange bord som er montert på to føter på ein slik måte at ein kan spenne fast borda som skal høvlast mellom dei to lange borda. Dei to langborda har ein, heilt rett og plan overkant, som nyttast som anlegg for djupnestopp for meiane på skottoksen eller ploghøvlane. Benken gjer det mykje enklare å produsere presise og fine bord, særleg om ein skal lage bord med rot- toppavsmalning.

Norsk Skottbenk Union er ei samanslutning av handverkarar med interesse for historisk handverk. Felles for dei alle er at dei sjølv har snikra seg sin eigen skottbenk, og dei fleste har også laga sine eigne høvlar for bruk med benken. Mange av dei arbeider med restaurering av gamle trehus og prøvar å arbeide mest mogeleg med tradisjonelle verktøy og arbeidsmåtar.

På nettsiden deira vil ein kunne finne meir informasjon om medlemskap og denne heilt spesielle redskapen og kunnskapen.

En buemaker lager pil og bue som er kjent som jaktredskap og våpen i hele verden fra over 20.000 år tilbake. Skyting med pil og bue er nå en populær hobby, og en idrettsgrein. Kunnskapen omkring det å lage pil og bue på tradisjonelt vis og som virkelig kan brukes, er det få som har. Tradisjonelt ble lin brukt i buestrengen, men det er vanskelig å finne god lin, og for nybegynnere er dacron lettere å spenne opp/ikke ryke. Det er i dag ikke lov å jakt dyr med pil og bue.

Som børsemaker reparerer, justerer, tilpasser, monterer og lager du våpen, våpendeler og reservedeler. De jobber med ulike materialer som stål, tre og plast og andre kunststoffer, og må kunne beherske tradisjonelle arbeidsteknikker så vel som moderne maskiner og metoder. I enkelte tilfeller kan børsemakeren få i oppdrag å lage et våpen etter en kundes spesielle ønsker, men de fleste våpen som er i bruk i dag er serieprodusert i en industrivirksomhet.

En kurvmaker er en håndverker som fletter kurver og kurvmøbler av piletre, siv, bast, rotting og lignende. Kurvmakervirksomhet ble drevet som husflid og som håndverk. Virksomheten er teknologisk enkel, men arbeidskrevende.

Kurvmakerfaget er et av de eldste yrker i verden. I dag er det bare noen få kurvmakere igjen i Skandinavia, men faget er enda levende i øst-Europa. I Norge har kurvmakerfaget en historisk bakgrunn både som bygdehåndverk og som byhåndverk. Kurvmakeren på landet var en lokal spesialist og produserte kurver det lokale markedet etterspurte, han eller kun kunne betegnes som kipemaker, meisbinder eller noe annet. Kurvmakeren på landet brukte gjerne lokale materialer. Kurvmakerne i byene var for en stor del avhengige av importert materiale.

En tømrer er en som bygger av tømmer. Tradisjonelt har ordene lafting og tømring hatt samme betydning, det var såkalte tømmermenn som utførte dette arbeidet. Lafting har vert den dominerende måten å bygge hus på i Norge siden vikingtiden og fram til moderne tid, spesielt for hus der en trenger mulighet for oppvarming.

Norge har rike tømrertradisjoner som går langt tilbake i tid. Men som fag er det ikke så gammelt, det var vanskelig å få egne tømrerlaug til å fungere i byene i Norge, det var kanskje for mange fuskere i faget som kom inn fra bygdene rundt. Men på 1600-tallet begynte en del tømmermenn å opptre som mestere i faget og på 1700-tallet nevnes det byggmestere.

Vi har på håndverkstorget valgt å gi laftere en egen kategori, d

Norsk Instrumentmakerforening ble stiftet i 2016 som en interesseforening for instrumentmakere. Deres medlemmer har sine verksteder spredt over hele landet.

På nettsiden deres vil en finne dyktige instrumentmakere som kan lage nye instrumenter, eller reparere/vedlikeholde et instrument du holder kjært.

Tekking med never og torv har vert svert dominerende i Norge. Denne tekkingen var ofte avgjørende for å kunne få et varmt hus, og det er en tekking med lang varighet. Det har blitt gjort arkeologiske funn fra 300-tallet som viser spor etter denne tekkemåten, men teknikken kan godt være eldre.

Neveren kan også ha andre overtekkinger, slik som bord av ulike slag.

Det finnes en del større offentlige restaureringsprosjekt i Norge. Noen av dem er medlem i Handverkslaget.
Dette er vi veldig stolte av, husk å støtt dem, gå inn på siden deres å se alt det flotte håndverket som blir utført.

Piperøyking er gammelt og går i alle fall tilbake til Mayaindianerne. Etter hvert som denne bruken av tobakksplanten ble mer utbredt ble også piper av ulike materialer tatt i bruk. Metall, tre, bein og leire ble brukt til pipeproduksjon. Briarrot som pipemateriale de klassiske pipene vi kjenner i dag blir laget av ble vist oppdaget av en franskmann fra Saint-Claude. England og London ble etter hvert en internasjonal storhet på denne typen pipeproduksjon. I Norge var G. Larsens Pipefabrikk særlig kjent de produserte Mesnapipen fram til 1980-tallet.

Sagen i en slik form at vi i dag kan gjenkjenne den har vi tidligste datering av fra ca. 1480 f. Kr. Og det 18. dynasti i Egypt. Disse sagene var laget av kobber. Norsk sagbrukshistorie begynner med oppgangssagene i starten av 1500-tallet, dette utløste en trelastnæring og etter hvert ganske stor eksport. Ganske snart ble Norge Europas største trelasteksportør og dette var av Norges aller viktigste eksportartikler fram til slutten av 1800-tallet. 

Norsk Bygdesagforening ble stiftet i 1987 og er en bransjeforening for små- og mellomstore sagbruk og treforedlingsbedrifter, og i 2016 hadde de 260 medlemmer.

På nettsiden deres vil en finne dyktige sagbruk som leverer kvalitetsmaterialer som en tradisjonshåndverker ofte er avhengig av.

En skomaker er en håndverker som lager og reparerer skotøy. Skomakeryrket er et av de eldste håndverksfagene. I middelalderens norske byer var skomakerne en dominerende yrkesgruppe på 1200-tallet av. Den gang hadde skomakeren hele arbeidsprosessen; garving av skinnet, sydde sko og støvler og hadde selv direkte kontakt med kundene. Fram til begynnelsen av 1600-tallet var skomakerne relativt velstående, da garverne ble en egen yrkesgruppe.

I 1908 ble Norges Skomakermester-forbundet opprettet. Det er fremdeles tre små skofabrikker igjen i Norge, men de fleste skomakere i dag reparerer og vedlikeholder alle typer fottøy, i tillegg til lærartikler som vesker og seler.

Den norske skolesløyden har vert svært viktig for norsk kultur og utvikling. Sløydens historie begynner med opplysningstidens filosofer. Skolesløydens far regnes for å være finnen Uno Cygnaeus 1810-1888. Svensken Otto Salomon 1849-1907 var også svært viktig for sløyden i internasjonal sammenheng, hans pedagogikk hadde stor innflytelse, også på den norske skolesløydens far, Hans Konrad Kjennerud 1837-1921. Sløyd har blitt et begrep innenfor ulike typer trearbeid som ligger litt på siden av de ordinære trearbeidsfagene. Dette er ofte knyttet til produksjon av mindre bruksgjenstander av tre.

Snekkere arbeider i hovedsak med inventar til hus (møbler, innredning, vinduer, dører og trapper). Snekkerne jobber normalt ikke på byggeplasser, men produserer komponenter inne på et snekkerverksted.

Tømrere står for selve husbyggingen, tømrerfaget er et eget fag avskilt fra snekkerfaget.  Skillelinjene mellom disse fagene kan av og til være uklare.

Snekkerfaget er et svært gammelt fag opprinnelsen til faget settes i sammenheng med utviklingen av sag og høvel. Dette er redskaper som fantes i det gamle Egypt, men i norsk sammenheng er faget betydelig yngre. I motsetning til tømrerne hadde snekkerne ganske sterke laug i byene i Norge. Snekkerlaugenes arbeid nådde et svært høyt håndverksnivå.

I Magnus Lagabøtes lov fra 1276 er ikke snekkerfaget med blant 20 fag, men kistemaker er med. Høvler og sagblad, og ikke minst flott trearbeid som i dag ville komme under kategorien snekkerarbeid er kjent fra jernalderen. Likevel regnes selve snekkerfaget å oppstå i Norge i renessansen da letere møblement, vinduer og mer komplekse dører kom inn i byggeriene. I eldre tid var snekkerfaget delt i to hovedkategorier, møbelsnekker og bygningssnekkeren som utførte mer faste innredninger, trapper, dører osv.

På de eldste stående trebygningene vår (stavkirkene) er det spon som er taktekking. I boka «Tekking og kledning med emne frå skog og mark» av Jon Bojer Godal står denne opplistingen av ulike typer. Bræde, tilhoggen spon, saga spon, stukken spon eller stikker, Høvla spon eller flis, sirkelsaga spon. Det finnes også andre tretekkinger, slik som kvåv, stående bord og liggende bord.

Dette er en teknikk i tømrerfaget. En tømrer er en som bygger av tømmer.

Stavbygg blir regnet som den eldste byggeteknikken i Norge, på bakgrunn av stolpehull i bakken etter bygninger som går svært langt tilbake i tid. Stavkirkene og Finneloftet 1295 er av de eldste stående stavbyggingene i Norge. Men stavbygginger er etter hvert mest brukt i uthusbygninger av alle slag, avhengig av hvordan man velger å telle så finnes det omlag 20 ulike stavbyggetradisjoner for uthusbygg i Norge. I tillegg har vi det grove bindingsverket og utmurt-bindingsverk som kanskje kobles mer til byene og selve tømrerfaget en det mer folkelige uthustradisjonene.

Vi har på håndverkstorget valgt å gi de som bygger stavbygg og bindingsverk på tradisjonelt vis med øks en egen kategori, da der er mange tømrere som ikke utfører denne typen fag.

Trappen er husets hjerte, snekkeren, tømreren, mureren og forskaling snekkeren skal kunne lage enkle trapper. Men å lage gode og pene trapper krever ofte spesialisering, en trappesnekker må kunne utføre de tegnemessige konstruksjonene til avanserte trapper.

Tredreieren (tidligere kalt svarving) lager produkter og enkeltdeler i tre ved hjelp av en dreiebenk (svarvestol) og ulike dreiejern, og fremstiller runddreide produkter i tre til bygg, møbler og innredning. Tredreiere reparerer og restaurerer ofte møbler, men jobber også med bruksting som boller, fat eller leketøy.

I arbeidet benyttes ulike typer håndverkverktøy. Tredreieren har kompetanse om materialegenskaper og tørketeknikker for en mengde tresorter som kanskje ikke er like mye brukt i andre trearbeidsfag. De tidligere «vippebenkene» som ikke har svinghjul skal ha vært i brukt allerede på 1200-tallet i Norge. På en elektrisk dreiebenk arbeider man gjerne på 1000-1200 omreininger, på en vippebenk er det gjerne 100-150 omdreiinger.

Mange tredreiere har en annen jobb ved siden av, gjerne i kombinasjon med et annet trefag, som for eksempel møbelsnekring eller treskjæring

Treskjæring eller treskurd er et kunsthåndverk der man bruker treskjæringskniver og annet verktøy til å utforme tre til brukskunstobjekter. Treskjæring har en lang tradisjon i Norge og forekommer i en stor mangfoldighet i både stil og skala.

Treskjæring forekommer i flere stilarter, slik som blant annet akantus, som er mest populær på Østlandet og spesielt i Gudbrandsdalen. Karveskurd brukes mest på små gjenstander og brukes ofte i samisk folkekunst.

Figurskjæring har lang tradisjon i Norge og denne stilarten har opprinnelse langt tilbake i historien. For eksempel dragehoder fra vikingtida. En del av den historiske figurskjæringen var knyttet til relgiøse og mytologiske symboler som eksempel utsmykking av stavkirker.

En tømrer er en som bygger av tømmer. (Tømrerfaget blir ofte forvekslet med snekkerfaget. Snekkere arbeider i hovedsak med inventar til hus møbler, innredning, vinduer, dører og trapper).

Tradisjonelt har ordene lafting og tømring hatt samme betydning og dette har blitt brukt om en annen i ulike dialekter. Det var såkalte tømmermenn som utførte dette arbeidet. Antagelig var det også tømmermennene som laget innredning, dører osv. før det mer spesialiserte snekkerfaget kom inn. 

Norge har rike tømrertradisjoner som går langt tilbake i tid. Men som fag er det ikke så gammelt, det var vanskelig å få egne tømrerlaug til å fungere i byene i Norge, det var kanskje for mange fuskere i faget som kom inn fra bygdene rundt? Men på 1600-tallet begynte en del tømmermenn å opptre som mestere i faget og på 1700-tallet nevnes det byggmestere.

Vi har på håndverkstorget valgt å gi lafting og stavbygg/reisverksbygg egne kategorier selv om dette er teknikker som hører til tømrerfaget, da det er mange tømrere som ikke utfører denne typen arbeid.

Bygningenes særtrekk og stilhistorie defineres ofte ut fra dører og vinduers utforming og omramming. Dette er bygningselementer som er særskilt viktige i bygningsvernet.

Flere ulike håndverksfag er involvert i produksjonen og restaureringen disse bygningsdelene. Snekker, maler, smed og glasshåndverk.