Tekstil

Bunad har bakgrunn i folkedrakter, og blir ofte sett på som siste ledd i ei draktutvikling, eller er rekonstruert på bakgrunn av bevarte delar. I dag er det festdrakt med heimstadtrekk. Bunadstilverkaren ivaretek dei mange ulike teknikkane som utgjer ein heil bunad, og har oftast rom for variasjonar innafor eit nokså standardisert mønster

Norges Bunadshåndverkere er ein plattform for bedrifter og private aktørar som ynskjer å bevare tradisjonshåndverket og lokal produksjon av bunad med dens tilbehør.

På nettsiden deira vil ein finne dyktige bunadtilverkarar som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

En duojár lager samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som redskaper, brukskunst og kunsthåndverk.

Duodji/duodje/duedtie er samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som omfatter tilvirking av redskaper, brukskunst (atnuduodji) og kunsthåndverk (dáidaduodji). Samene har lang tradisjon i duodji, og faget har en sentral og viktig plass i samisk kultur og samfunnsliv. Duodjifaget bygger på en urgammel tradisjon. Erfaring, kompetanse og kunnskaper er formidlet videre gjennom generasjoner.

Duodji er i dag et eget fag i skolen, men tradisjonene og kunnskapen lever fortsatt blant duodjiutøvere som er opplært på den tradisjonelle måten gjennom daglig arbeid med duodjiproduksjon i oppveksten.

Sámi duodji -merket  er en garanti for at dette produktet er laget etter samiske håndverkstradisjoner.

Det finnes flere spesialiseringer innenfor duodjifaget: Horn & bein, Skinn & lær, metall, Tekstil, og Tre.

Landsorganisasjonen Sámiid Duodji er en landsomfattende organisasjon hvor formålet er å fremme duodjiutøverenes interesser økonomisk, faglig, sosialt og kulturelt.

På nettsiden deres vil en finne dyktige duodji makere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

De tidligste fanene vi kan knytte til norsk arbeiderbevegelse ble laget av Thranitterbevegelsen midt på 1800-tallet. Fra slutten av 1800-tallet tok de stadig flere fagforeningene for alvor opp tradisjonen med å skaffe seg egne faner. De sentrale mønstringsdagene, da fanene ble tatt ut og brukt, var 1. mai og 17. mai. Å skaffe seg fane var en kostbar affære som mange fagforeninger brukte årevis på å finansiere. Rundt forrige århundreskifte kunne en fane lagd av en profesjonell fanemaker koste fra 300-400 kroner og opptil tusen kroner.

Den norske fagbevegelsens fanetradisjon skiller seg på flere områder fra tradisjonen i de øvrige nordiske landene. For det første er innflytelsen fra den franske revolusjonen mye svakere i Norge enn i resten av Norden. Marianne-figuren, som var et sentralt frihetssymbol i den franske revolusjonen, er også det meste brukte motivet på svenske fagforeningsfaner. I Norge finnes nesten ikke Marianne. En annen forskjell er at fagforeningsfaner i Sverige, Danmark og Finland nesten uten unntak er røde. En farge de fikk da fagforeningene ble sosialistiske. I Norge er bare omkring halvparten av fanene røde. Resten spenner over nesten hele fargespektret. Den eneste fargen som aldri har vært særlig populær er gul.

Farga klede signaliserte rikdom. Kongeblått, skarlaken, purpur – alle fortalde om makt og mynde. Både planter og til dels dyr (lus, sniglar) har vore brukte for å setja farge på tekstilar. Dei dyre, internasjonale fargestoffa fekk snøgt lokale og mest like gode erstattarar, bygd på forsøk og røynsler. Særleg kan nemnast lavet korkje, som frå mellomalderen og ei tid frametter også vart eksportert til Skotland.

Spinninga utgjer ein viktig del i prosessen med tekstilproduksjon og legg grunnlag for eit mangfald av kvalitetar. Val av reiskap og råstoff avgjer om tråden skal verte sterk, tjukk eller tynn.

En modist designer, produserer og reparerer hatter. Modist kalles også for hattemaker eller hattedesigner. Modister lager hatter, luer, hårpynt og annet tilbehør. Det meste av arbeidet utføres for hånd. Hattene utformes individuelt og arbeidet krever mye håndsøm. Til utformingen av hodeplaggene brukes ofte hatteblokker. Kundene til en modist er ofte ute etter en unik hatt til en spesiell anledning. 

Moter og materialer skifter, og modisten kan bruke ulike materialer som lær, chenille sinamay, strå, bånd og fjær med mer. 

En herreskredder syr tilpassede herreklær. En herreskredder syr plagg som er individuelt tilpasset kunden. Herreskredderen tar mål for å finne riktig størrelse, og lager mønstre som brukes når klærne skal sys. Skreddersøm betyr at plagget er et håndverksprodukt som er tilpasset kundens egne mål og passform.

Med vevstolen produserer håndveveren tekstiler i metervis eller som enkeltprodukter. Dette kan være kirketekstiler, tekstiler til hjemmet, klær, utsmykkingstekstiler og bunadsstoffer. Håndverkeren vever både tradisjonsbaserte og nyskapende produkter.

Veveren kan få oppdrag fra bunadtilvirkere, møbeltapetserere,  interiørarkitekter og designere om å produsere stoffer som det er vanskelig eller ulønnsomt å produsere for industrivirksomheter.

Håndveveren har god materialkunnskap og kjennskap til ulike veveteknikker. Når eldre tekstiler skal rekonstrueres, må håndveveren analysere originalstoffet slik at det nye tekstilet skal bli så likt det opprinnelige som mulig. 

Skredderyrke har tradisjon tilbake til laugvesnet. Skreddaren (dame/herre/kjole- og draktsaum) framstiller klede handverksmessig, og tilpassar snitt, mote og materiale til den enkelte person.

Knipling er tekststilarbeid i gjennombrutt mønster. Man deler gjerne knipling-begrepet i to hovedgrupper: Sydde og kniplede (slåtte).

I Europa oppsto kniplingsteknikken flere steder samtidig samtidig i renessansen, med de nord-italienske byene Venezia, Milano og Genova som kjerneområde sammen med Flandern. Kniplinger spilte en sentral rolle i europeisk mote på 1500-tallet og 1600-tallet.

I Norge har kniplede kniplinger vært brukt på en del av våre folkedrakter, både smale linkniplinger på tørklær/hodelin og metallkniplinger på liv, stakk og/eller løslommer. Dessuten eksisterer det en tradisjon for kniplinger av ull nederst på stakken i området rundt Flå/Krødsherad.

Knipleforeningen i Norge ble stiftet i 1996 og ønsker å være et samlingspunkt for kniplere i hele Norge. De arrangerer jevnlig kurser i ulike knipleteknikker, og treffes for å dele kniplegleder og erfaringer.

På nettsiden deres vil en finne dyktige kniplere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

En kostymesyer syr kostymer til bruk i teater, opera, film og tv. Kostymesyeren tilpasser kostymene etter handlingen og scenen der kostymene skal brukes. Det er vanlig at kostymesyeren lager et ferdig kostyme etter tegninger. 

En møbeltapetserer reparerer og restaurerer polstrede møbler, samt trekker nye møbler. Kvalitetsmøbler kan gå i arv, men de fleste stoppede møbler må etter hvert innom en møbeltapetserer for omtrekking. Søm av puter og gardiner kan også inngå i arbeidet, samt reparasjon av rammeverk i møbler.

Møbeltapetsereren bruker naturmaterialer som jute, krøllhår, alfagress, silke, bomull og ullstoff, men også ulike kunstmaterialer som skumplast og vatt. Til forskjell fra industritapetserere, bruker møbeltapetserere i stor grad håndverktøy, men trykkluftverktøy og symaskiner brukes.

Repslager er en håndverker som lager tau, trosser og kabler, en som slår rep. Å slå betyr i denne sammenhengen å tvinne. Råmaterialet for repproduksjon er garn spunnet av fibre. Opprinnelig var garnet fremstilt av naturfibdre som manila, sisalhamp, langhamp, stry, bomull, kokos, lindebast eller hestetagl. Rep er også slått av huder fra dyr.

Repslageryrket utviklet seg parallelt med seilskipsfarten. Repslagerne arbeidet gjerne under tak fordi regn og fukt under fremstillingen kunne ødelegge naturfibrenenes og repets egenskaper. De lange verkstedsbygningene de arbeidet i kalles reperbaner. Kunstfibret overtok mer og mer fra 1954.

Forbundet Kysten ble stiftet i 1979 og er en demokratisk politisk uavhengig og livssynsnøytral organisasjon. Målet deres er - i samarbeid med andre kulturverninteresser - å styrke identiteten som kystfolk, ved blant annet å fremme bevaring og allmenn bruk av tradisjonelle fartøyer, bygninger, anlegg og kystmiljø forøvrig. Videre å drive opplysningsarbeid og øke den faglige standard i vedlikehold og sikkerhet ved bruken av fartøyer og anlegg.

På nettsiden deres vil en finne ut mer om det flotte arbeidet de gjør for å ta vare på tradisjonshåndverket og kystens kulturarv.

En seilmaker lager og reparerer seil, presenninger, kalesjer og andre fasongsydde produkter. Seilmakeren kan også gjøre riggarbeid, som å spleise og montere tauverk og vaiere. Mye av arbeidet utføres i dag maskinelt. Seil lages etter mål og delene skjæres til manuelt eller brennes ut ved hjelp av datastyrt laser. Delene sys, limes eller sveises sammen i henhold til konstruksjonstegningene. Sømmer sys med kraftige industrisymaskiner, mens håndsøm brukes til forsterkninger av kanter og hull.

I dag brukes mest kunstfiber i seil, men til veteranfartøyer brukes også naturmaterialer som lin, hamp og bomull. I tillegg til å kunne faget, har seilmakeren ofte god kunnskap om båter, seiling og aerodynamikk for å kunne gi råd til kunder om valg av seil og rigg og om vedlikehold av seil.

Forbundet Kysten ble stiftet i 1979 og er en demokratisk politisk uavhengig og livssynsnøytral organisasjon. Målet deres er - i samarbeid med andre kulturverninteresser - å styrke identiteten som kystfolk, ved blant annet å fremme bevaring og allmenn bruk av tradisjonelle fartøyer, bygninger, anlegg og kystmiljø forøvrig. Videre å drive opplysningsarbeid og øke den faglige standard i vedlikehold og sikkerhet ved bruken av fartøyer og anlegg.

På nettsiden deres vil en finne ut mer om det flotte arbeidet de gjør for å ta vare på tradisjonshåndverket og kystens kulturarv.

Strikkehåndverkeren strikker for hånd og med strikkemaskin. En strikkehåndverker strikker først og fremst klær, men kan også lage produkter til interiør og utsmykninger. Strikkehåndverkere arbeider vanligvis med strikkemaskin, men kan også strikke noe for hånd.  En del strikkehåndverkere kombinerer strikkeproduksjon med salg av garn, oppskrifter, strikkebøker, strikkemaskiner og lignende, og noen tilbyr kurs for hobbystrikkere. 

Strikkefaget har lange tradisjoner, og er en del av kulturarven for husflidsnæringen. 

Tauarbeider er en håndverker som lager tau, knop og spleis, en som slår rep. Å slå betyr i denne sammenhengen å tvinne. Råmaterialet for repproduksjon er garn spunnet av fibre. Opprinnelig var garnet fremstilt av naturfibdre som manila, sisalhamp, langhamp, stry, bomull, kokos, lindebast eller hestetagl. Rep er også slått av huder fra dyr.

Tauarbeidyrket utviklet seg parallelt med seilskipsfarten. Repslagerne arbeidet gjerne under tak fordi regn og fukt under fremstillingen kunne ødelegge naturfibrenenes og repets egenskaper. De lange verkstedsbygningene de arbeidet i kalles reperbaner. Kunstfibret overtok mer og mer fra 1954.

Personene og bedriftene under er i tillegg alle medlemmer av Handverkslaget
og ser dermed i stor grad viktigheten av tradisjonshåndverkets kvaliteter.

Vevstol eller kort vev er en maskin eller innretning konstruert for produksjon av tekstilvev. Hovedfunksjonen for en vev er å spenne opp en renning, også kalt varp, av langsgående tråder og danne skiller slik at tverrgående innslagstråder, også kalt islettstråder eller veft, kan legges inn (veves) mellom renningstrådene. Størrelsen og komplesiteten varierer fra små håndholdte rammer til enorme maskinelle innretninger.

Tekstilvev er kjent fra historiske funn datert til neolittisk stenalder omkring 8. årtusen f.Kr. blant annet i Kina og Midtøsten. Veving basert på spunnede fibere f.eks av ull er først kjent fra tidlig bronsealder 3500 f.Kr. I Norden er vevede tekstiler kjent fra Sverige i førromersk jernalder (før år 1). I Norge var vevede stoffer i vid bruk i vikingtiden og man kunne produsere fine linstoffer med 10 tråder per cm.