Skiltmaler

Hvis en ser bort fra emaljeskilt og en del trykte glass- og metallskilt, var de fleste skilt før i tiden handmalte og handlaga. Det gjalt seg reklameskilt, vindusskilt, firmaskilt, bilreklame, eller salgsplakater. Denne typen handverk er på vei bort, men der finnes fortsatt noen som driver med dette. Den gamle måten å fremstille skilt på hadde fordeler som lett kan overses i dagens moderne effektivitetssamfunn.

De gamle skiltmalerne tok nok utgangspunkt i tillærte standardfonter, men de gjorde gjerne personlige uttrykk på disse fontene, og ofte utviklet de til og med sine egne fonter. Og en skiltmaler, uansett hvor dyktig han var, malte aldri akkurat den samme r’en to ganger. Det som ofte gir liv og karakter til et skilt er bruken av dekorative elementer, som skyggelegginger, striper, linjer, slynger og ikoniske figurer. Her hadde de gamle skiltmalerne ubegrenset mengde å ta av, rammen var kun egen kreativitet. Skiltmaleren kunne blande sine egne farger, og derav også velge fritt i et ubrenset spekter av farger. Utformingen kunne i større grad tilpasses det aktuelle bruksstedet og formålet, fordi skiltmaleren aldri var hemma av eksisterende maler og innbygde mønster.

I Norge har skiltmaling aldri vært et eget fag, men en spesialitet innenfor malerfaget. På 1930-tallet ble det drøftet om en skulle skille ut dette faget som eget fag, men det ble altså kun med tanken.