Skinn & lær

En buntmaker (pelsmester) er en håndverker som skjærer til og syr, forandrer og reparerer klær av pels. Pels og skinn har vært brukt til å lage varme klær siden steinalderen, men i dag brukes pes også i kombinasjon med andre materialer. 

Vanlige arbeidsoppgaver for en buntmaker er tilskjæring og sammensying, sortering og klargjøring av skinn, reparasjon, omsøm og endring av plagg, samt rens og vedlikehold av pels.

En duojár lager samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som redskaper, brukskunst og kunsthåndverk.

Duodji/duodje/duedtie er samisk tradisjonelt håndverk og håndverksprodukter som omfatter tilvirking av redskaper, brukskunst (atnuduodji) og kunsthåndverk (dáidaduodji). Samene har lang tradisjon i duodji, og faget har en sentral og viktig plass i samisk kultur og samfunnsliv. Duodjifaget bygger på en urgammel tradisjon. Erfaring, kompetanse og kunnskaper er formidlet videre gjennom generasjoner.

Duodji er i dag et eget fag i skolen, men tradisjonene og kunnskapen lever fortsatt blant duodjiutøvere som er opplært på den tradisjonelle måten gjennom daglig arbeid med duodjiproduksjon i oppveksten.

Sámi duodji -merket  er en garanti for at dette produktet er laget etter samiske håndverkstradisjoner. Det finnes flere spesialiseringer innenfor duodjifaget: Horn & bein, Skinn & lær, metall, Tekstil, og Tre.

Landsorganisasjonen Sámiid Duodji er en landsomfattende organisasjon hvor formålet er å fremme duodjiutøverenes interesser økonomisk, faglig, sosialt og kulturelt. På nettsiden deres vil en finne dyktige duodji makere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

Norsk garveri industri startet midt på 1800-tallet, da hadde garving vert et etablert håndverksfag i mange hundre år. Barkgarving er kjent helt tilbake til oldtiden, men de aller eldste garvemetodene besto antagelig av å sette hudene inn med fett.

Garving er en metode for å gjøre rå dyrehuder og skinn myke og beskytte dem mot forråtnelse slik at en kan lage lær og holdbare, slitesterke skinnvarer. Ved garving blir hudene behandlet med garvestoffer fra bark, med mineralstoffer eller med fett, eksempelvis tran. Garvehåndverket omfatter også forbehandling og etterbehandling av skinnene, det vil si bearbeiding utenom den egentlige kjemiske garveprosessen som konserverer hudene.

Gyllenlæret sies å ha kommet til Europa gjennom maurerne i Spania. Gyllenlær ble brukt til trekk på stoler osv. Men det har tidligere hatt en mer utstrakt bruk på alt fra tapet, duker og gulvtepper. I Europa blir Nederland regnet som et tyngdepunkt for gyllenlærproduksjon.

Norges Gyllenlærlaug er en interesseorganisasjon for faget og de ble stiftet i 1992. De har som formål å ta vare på og utvikle gyllenlærhåndverket i Norge gjennom samlinger og publikasjoner, og arrangere gyllenlærmakerprøven.

På nettsiden deres vil en finne dyktige håndverkere som utøver dette flotte tradisjonshåndverket i Norge.

I boka «Fra senmiddelalderen til nyere tid" i 1936: Skriver Reidar Kjellberg litt om hanskemakerfaget.

"... Hanskemakerfaget. Det var et lite fag, og det var aldri mere enn to mestere samtidig i noen norsk by i enevoldstiden. Til sine tider var også faget helt utdødd. Men det blev hele tiden laget hansker på håndverksmessig måte, idet feldberederne også befattet sig med faget. Hanskemakeriet blev likevel opfattet som noe for sig selv. Det kan vi bl. a. se av en attest som Christiania magistrat utstedte i 1705 for feldbereder Nicolai Ritter i Kjøbenhavn. Magistraten attesterte at han hadde lært både feldbereder- og hanskemakerfaget hos sin salige far Christian Ritter i Christiania, hvortil hans far holdt dyktige svenner som hadde lært både hanskemakerfaget som «semsck læder at berede». Av skifteregistrene kan vi se at feldberederne befattet sig med å sy hansker senere i 1700-årene."

boka til Oslo Tapetsererlaug fra 1968 står det følgende. «Tapetserernes historie går tilbake til den 9.september 1850, da sadelmakerforeningen ble stiftet. Salmakerens arbeider omfattet, foruten seletøy som var hovednæringen, også stopping av møbler og kjøretøy. Det var først omkring 1880 at forholdene i byen va blitt så romslige at tapetsererne kunne livnære seg som spesialister i denne del av faget.

I vanlig omtale ble tapetsererne ennå i mange år framover titulert for salmakere.» videre i boka står de litt om historien til salmakerfaget. «Salens opprinnelse regnes fra det fjerde århundret e. kr. Før den tid red man på den nakne hesterygg, på et dekken eller stoppet ridepute. Omkring år 600 kom også stigbøylen i bruk.»

En salmaker er en håndverker som lager saler, seletøy, setetrekk og forskjellig transportutstyr. I norsk sammenheng så nevnes salmakerfaget første gang i Magnus Lagabøtes bylov i 1276. Produksjon av hestesaler var salmakerens viktigste oppgave i middelalderen. Etter hvert som det kom til kjøreutstyr som sleder og kjerrer, så begynte salmakeren å lage seletøy, setetrekk og annet.

I dag er håndverksbedriftene innen møbeltapetserere og salmakere, organisert igjennom Salmaker- og møbeltapetserlauget. Lauget ble stiftet i 1850 og er en bransjeforening for salmakere og møbeltapetserere.

På nettsiden deres vil en finne dyktige fagfolk som leverer kvalitetsprodukter som har lenger levetid enn industriproduserte produkter.

Salmaker og Møbeltapetserlauget

Personene og bedriftene under er i tillegg alle medlemmer av Handverkslaget og ser dermed i stor grad viktigheten av tradisjonshandverkets kvaliteter.

En fell/feld er en lodden hud, en pels, et hårteppe, et skinnteppe til en seng. Skinnfellmaking er et gammelt fag. Går man til sagaene i nordiske litterære skrevet på 11-1200 tallet, finner vi ikke skinnfellen nevnt. Men et ord brukes, “teppe”, og går en til Sigrid Undsets oversettelse av “De Islandske Ættesager”, utgitt av riksmålsvernet i 1923, finner man at “teppe” var samme ord for “fellen” eller “skinnfellen”. Skinnfellmaker yrket var nesten utdødd for et par tiår tilbake, men er nå i ferd med å reddes.

En skomaker er en håndverker som lager og reparerer skotøy. Skomakeryrket er et av de eldste håndverksfagene. I middelalderens norske byer var skomakerne en dominerende yrkesgruppe på 1200-tallet av. Den gang hadde skomakeren hele arbeidsprosessen; garving av skinnet, sydde sko og støvler og hadde selv direkte kontakt med kundene. Fram til begynnelsen av 1600-tallet var skomakerne relativt velstående, da garverne ble en egen yrkesgruppe.

I 1908 ble Norges Skomakermester-forbundet opprettet. Det er fremdeles tre små skofabrikker igjen i Norge, men de fleste skomakere i dag reparerer og vedlikeholder alle typer fottøy, i tillegg til lærartikler som vesker og seler.

En taksidermist arbeider med utstopping av dyr, fugler og fisk med mer, slik at de kan bevares i lang tid. Taksidermisten bereder skinn og trekker det på en støpt plastkropp (mannekeng) og setter inn øyne av glass eller plast. For å få til et naturlig uttrykk, har taksidermisten stor kunnskap om dyrenes anatomi og levemåte.