Den kunnskapen vi ivaretar er like viktig som boklig kunnskap, møt treskjærer Kai Rune Johansen.

Handverkslaget har så utrolig mange dyktige tradisjonshandverkere blant sine medlemmer, og de favner så utrolig mange ulike og spennende fag. Et av våre medlemmer som vi er så heldige å ha, driver med materialet tre og er treskjærer Kai Rune Johansen.

Kai Rune Johansen, 4 år - Ved høvelbenken.

Fortell kort om deg selv?

Navn: Kai Rune Johansen
Bosted: Verdal kommune, Trøndelag fylke.
Yrke: Treskjærer og Museumshåndverker.
Medlem av Handverkslaget siden: 2020.
Telefon: 414 91 899
E-post: Klikk her
Nettstad: www.auskin.no
Sosiale medier: Facebook, Instagram



- Fortell om dine første opplevelser rundt faget ditt?

Jeg har vokst opp i et treskjærerverksted. Faren min hadde et treskjærerverksted hjemme i huset vårt. Det første jeg husker av dette er at jeg og bestefar satt og spikket en trekniv, vi brukte en stor samekniv som modell. Jeg husker spesielt fra den knivlagingen at det var en utfordring med å arbeide tredimensjonalt, alle sidene måtte bearbeides og stå i forhold til hverandre. Siden dette har jeg holdt på bestandig, i 1989 bygde vi et eget verksted på gården som bare var treskjærerverksted.

 

- Lærte du noe handverk på grunnskolen da du vokste opp?

Ja, litt. Vi hadde sløyd, men lærekreftene og verktøyet var svært mangelfullt. Det var en svipenn og slikt. Ingen av lærerne hadde noe utdanning på trearbeid, de var litt bedre på tekstil og keramikk, tresløyden var liksom den «våte hunden».

 

-Hvordan opplevdes denne tresløyden når du selv hadde bakgrunn fra verkstedet hjemme?

Det føltes litt tungvint. Hjemme var jo alle verktøyene kvasse og verktøyet fungerte, på skolen kunne ikke læreren vise hvordan vi skulle sage et bord i vinkel engang. Skolesløyden ble dessverre en skuffelse for meg.

 

- Når begynte du og hvorfor valgte du dette yrket?

Yrkesopplegget midt har vert todelt, jeg startet på arkeologistudiet, men hoppet av etter et halvår for å konsentrere meg om håndverket. Jeg begynte på Raulandsakademiet og studerte folkekunst på trelinja. Etter det var liksom veien lagt for meg, jeg arbeidet hjemme i verkstedet i noen år før jeg tok læretiden som treskjærer i Gudbrandsdalen på Tre og Tradisjon på Ringebu. Jeg har bestandig holdt på å skape ting, jeg har hatt en drivende interesse for å forme i tre og helst med et historisk perspektiv på det jeg gjør.

 

- Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

Jeg er ansatt på Stiklestad nasjonale kultursenter, der er jeg på dagtid og har veldig varierte oppgaver, alt fra treskjæring, tømring til formidling. Når jeg kommer hjem om ettermiddagen har jeg en tre-fire timer i mitt eget snekkerverksted. Det er vel ca. 12 år siden vi tok fjernsynet ut av huset, for det ble aldri brukt. Både meg og kona mi driver konstant med noe kreativt arbeid. Når jeg kommer inn på kvelden etter å ha vært i verkstedet begynner jeg å bla i historiske eller arkeologiske bøker for å finne objekter som jeg har lyst å lage. Jeg ser på tid som den eneste ressursen vi ikke får mer av, derfor prioriterer jeg hardt på hva jeg velger å bruke timene og dagene mine på.

 

-Du og din kone har bygd opp et slags håndverkssenter hjemme på tunet? Det er der Handverkslagets takgeometrikurs skal holdes i høst. Fortell litt om dette.

Vi har bygd om en del av den gamle låven til et undervisningsinternat. Vi har tre undervisningssaler hvor et av dem er et treskjærerverksted, vi har overnatting for 30 gjester.

 

-Jøss! Dette er frisk satsing, hva er den egentlige bakgrunnen for dette?

Det som ligger bak er et ønske om å videreføre håndverket som en viktig motor for andre mennesker, det å skape en liten gnist eller interesse hos en person, det er lønn nok i seg selv. Det å se at de opplever mestringsfølelse og glede av håndverket, da er jeg fornøyd. Det som driver meg, er alt det vakre som ennå ikke er skapt.

 

- Hva liker du best med yrket ditt?

Det er rett og slett stillheten når jeg arbeider, stillheten i verkstedet og stillheten/roen konsentrasjonen og/eller «flyten» arbeidet gir meg. Å arbeide fram historiske gjenstander med samme verktøykassen som var tilgjengelig i vikingtid eller mellomalder. Det at det stadig er noe nytt å strekke seg etter. Jeg lar meg imponere av hvor dyktig håndverkerne var før den industrielle revolusjonen.

 

- Hvorfor bør folk benytte seg av tradisjonsfaget du driver med, når det gjelder å benytte seg av en moderne produksjon.

Jeg sitter på betydelig mer kompetanse enn en cnc-fres… Vi gir arbeidet eller produktet et personlig særtrekk og det er dette med å holde håndverket i livet. Vi viderefører en mange tusen år lang nasjonal tradisjon, med unik kompetanse.

 

- Hvordan anser du sjansene for ungdom å få jobb innen dette faget?

Det er svært vanskelig å leve som selvstendig næringsdrivende, men det er verdens vakreste måte å leve sparsomt på.

 

- Tror du tradisjonsfaget ditt vil overleve de neste 50-åra? Hva mener du bør gjøres for at vi sammen kan sørge for at det overlever eller at det blir mer brukt?

Ja jeg tror det, på et eller annet nivå i folkekunsten vil det bestandig være folk som former tre, men jeg er bekymret for faget.

Start i barnehage utdanningen/ lærerutdanningen har vi voksene som kan inspirere de kommende generasjoner, vil de som har interesse og talent få oppleve mestring og senere videreføring.



- Når du ser tilbake på din yrkeskarriere, hva er du mest stolt av?

Samarbeidet med min kone Mona Sand, aldri å gi opp, utviklingen på Middelaldergården Stiklastadir.

 

- Har du noen hjertesaker innen tradisjonshandverket du ønsker å dele med andre?

Status heving / bevisstgjøring, annerkjennelse, hvorfor er bokkunnskap verdsatt så høyt i vårt samfunn, i forhold til handlingsbåren eller håndverkskunnskap. Prisen for at alle skulle lære seg å lese og skrive ved innføringen av skoleverket er at håndverkskunnskapen blir sett ned på og behandles som annenrangs kunnskap.

-Presten og menigheten i middelalderen, - akademikeren og håndverkeren i dag.

Vi må jobbe for aksept inn i akademia, for den kunnskapen vi ivaretar er like viktig som boklig kunnskap, for vår felles kulturarv.

Problemene oppstår ofte i grenselandet når akademikeren skal administrere et prosjekt mens kunnskapen som kreves for administrasjonen ligger hos håndverkeren.

I 2019 avla jeg en bachelor i tradisjonelt bygghåndverk Ved NTNU. Dette er en praktisk studie hvor det blir satt søkelys på de gamle håndverkteknikkene og verktøyene, samtidig må vi skrive/dokumentere og tilpasse oss akademia. Det er en viktig bro mellom håndverk og aksept i akademia for en annen kunnskap, en erfart eller handlingsbåren kunnskap, vår immaterielle kulturarv, som jeg mener er like viktig som boklig kunnskap.

 

- Tror du Handverkslaget kan utgjøre en forskjell for å ivareta håndverkstradisjonene?   

Ja, jeg håper det, jobbe for utdanning, lærlingeplasser, bevisstgjøring av verdien av håndverkskunnskap i samfunnet.

Skape stolthet.

Det er trist at en stavkirke brenner, men den dagen vi ikke lenger har håndverkere til å restaurere eller gjenskape kulturarven da er det fare på ferde, en nasjonal arv og identitet forsvinner.

 

- Hva er dine forventninger og ønsker i fra Handverkslaget i de kommende årene fremover?

Skape interesse, annerkjennelse, blest og stolthet inn i de små handverksfagene, legge til rette for at de som er interessert kan bli koblet med tradisjonsbærere å få lære.

Forrige
Forrige

Lyst til å delta på takgeometri kurs?

Neste
Neste

Lokale verksemder går saman for å redde eit av dei eldste sjøhusa i Solund